Salmen er skrevet av den danske biskopen og salmedikteren Hans Adolph Brorson i 1732 og vi synger den på en svensk mollstemt folketone.
Da teksten ble til for nesten 300 år siden skylte pietismen som en bølge over kristenheten i Skandinavia, og inderligheten i Brorsons rike poesi bærer preg av dette. Salmene hans er lett forståelige og har et folkelig språk, og bærer i seg dybdene i menneskesinnet. Angst, tvil, smerte over døden og forgjengeligheten, gleden over det skapte og menneskelivet gjør salmene hans relevante og forståelige for oss også i dag.
Hans Adolph Brorson hadde sitt virke som lærer og etter hvert prest og biskop på Jylland i Danmark. Etter en litt kronglete vei gjennom teologistudier i København fikk han et prestekall, og giftet seg med sin kusine Cathrine, som da var 16 år gammel. De fikk 16 barn sammen, 6 av dem fikk vokse opp. Hans eldste sønn hadde en alvorlig sinnslidelse.
Da han i 1741 skulle vies til biskop døde konen og yngste barnet i barselseng. Man kan si at han virkelig fikk kjenne på smerten i livet.
I salmen Mitt hjerte alltid vanker kommer vi nær på menneskelivets sorg og smerte. I stallens mørke blir Guds sønn vår bror og kommer nær. Et stort mysterium. Hvordan kan det ha seg at «Gud av himmelrike» trer inn i denne vanskelige verden? At Gud vil dele denne verdens elendighet med oss er for Brorson et stort paradoks. Og en uendelig glede.
Vi har en solidarisk Gud som er der for oss i det som er vanskelig og vondt. Stallen beskrives ikke som idyll i denne salmen, men Jesu utgangspunkt for å kjenne til og dele vanskelige kår med menneskene.
Salmen er vakkert tolket av mange av våre populære artister, men om jeg skal nevne noen, er kanskje Kalle Urheim, lulesamisk artist, den som har gledet meg mest med å formidle denne salmen på en ny og spennende måte.
Mu vaibmo alo uhtat heter salmen på lulesamisk. Hans versjon kan man finne på ulike strømmetjenester, og er verd å høre på. Kalle Urheim står som representant for en kultur der salmeskatten formidles inderlig og nært, kanskje nettopp i Brorsons ånd.
Jula kan være ei vanskelig tid for mange. Ensomhet, savn og lengsel kan aldri erstattes av lyslenker og pynt. Julesangene som strømmer ut av høyttalerne på kjøpesentre kan jo være irriterende nok, men sannelig minner de oss også på det som er julens egentlige innhold.
Vi finner den som nummer 38 i Norsk Salmebok.
Mitt Hjerte alltid vanker
Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom,
der samles mine tanker som i en hovedsum.
Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt!
Den mørke stall skal være mitt hjertes frydeslott,
der kan jeg daglig lære å glemme verdens spott.
Der kan med takk jeg finne hvori min ros består,
når Jesu krybbes minne meg rett til hjerte går.
Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå
at Gud av himmerike i stallen ligge må!
At himlens fryd og ære, det levende Guds ord,
skal så foraktet være på denne arme jord!
Hvi skulle herresale ei smykket for deg stå?
Du hadde å befale alt hva du pekte på.
Hvi lot du deg ei svøpe i lyset som et bånd,
og jordens konger løpe å kysse på din hånd
Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt
og stjernefakler brenne, å store himmelhelt?
Hvi lot du frem ei lyne en mektig englevakt,
som deg i silkedyne så prektig burde lagt?
En spurv har dog sitt rede og sikre hvilebo,
en svale må ei bede om nattely og ro,
en løve vet sin hule hvor den kan hvile få -
skal da min Gud seg skjule i andres stall og strå?
Akk, kom, jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt,
så skal du blive trolig her i mitt hjerte svøpt.
Jeg gjerne palmegrene vil om din krybbe strø,
for deg, for deg alene jeg leve vil og dø.
Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund,
at du er født herinne i hjertets dype grunn!
Hør Sissel Kyrkjebø fremføre Mitt hjerte alltid vanker i en TV-konsert fra Røros kirke i 2007.
Hør Kalle Urheims lulesamiske versjon Muv Vájmmo Vájalt Dåppe / The Wandering Heart